Min historie (ljohanne)

Min historie

Hei, dette er alts svaret p sprsmlet jeg fikk p mail i gr. Dette er en liten del av min historie. Hper du kan ta deg tid til lese den :-)

Alt startet i 3 klasse, jeg var vell akkurat fylt 8 r. Jeg var en veldig sosial person, en person med mange gode venner og en som alltid hadde noen vre sammen med. Jeg var sjeldent alene og hadde hendene fulle med ting jeg skulle gjre og mtte gjre. Jeg spilte aktivt hndball og var faktisk ganske god, jeg brukte torsdagene p vre i stallen, hadde ftt for meg det at hester var kult og ftt lov til begynne p en type ride kurs, jeg likte godt det jeg holdt p med. Det var hsten i 3 klasse, jeg hadde akkurat spilt hndballkamp som hadde gtt kjempe bra, jeg husker ikke akkurat n hvor mye vi vant, men jeg husker det var en del og jeg hadde scoret ml. Bde mamma og pappa hadde vrt sett p kampen, senere dro vi til byen for mte en venninne av mamma for spise lunsj. Jeg husker det veldig godt, vi gikk langs gatene da jeg plutselig fikk kjempe vondt i kneet, det var som at alt som hadde bygd meg opp forsvant under meg, jeg bare datt sammen og hadde krampe i kneet. Det jeg husker jeg syns var rart var at da den verste smerten gikk over var det fremdeles ikke helt borte, det var en stikkende smerte i kneet og siden den dagen har det vrt snn, n har jeg vendt meg til den smerten s merker ikke s mye til det, men kan du tenke deg et kne som har vrt konstant vondt i ti r?

Dette gjorde da at jeg ikke kunne spille hndball en stund, men jeg var fast bestemt p at jeg skulle begynne spille igjen uansett hvor vondt eller hvor lang tid det tok. Men snn ble det ikke akkurat, jeg var aggressiv, hadde masse energi til overs jeg ikke fikk brukt p noe positivt. Jeg tror det at jeg ville sett p meg selv som en som gikk fra vre en glad, blid, snill jente til et monster. De aller fleste vennene mine p denne tiden spilte hndball og mange av disse mistet jeg ogs da jeg fant ut det at jeg selv flte meg bedre nr jeg rakket ned p dem, nr jeg fortalte dem det at dette laget var ingenting uten meg, at de ikke kom til vinne uten meg, og at det var bare slutte spille. Hva skulle de gjre p den banen uten meg? Jeg var jo i flge meg selv den beste. Men det verste var vell at noen faktisk var enig, men de turte vell ikke si noe annet da.

Selvskadingen. Jeg startet da jeg var 9 r, men p en helt annen mte enn den er i dag. Jeg startet med sl hodet i veggen, jeg flte det at hvis jeg kunne bare flytte litt p smerten, hvor mye bedre det ble. Det gikk fra alt til sl hodet i veggen til brekke armen, fire ganger p et r brakk jeg armen, to ganger den hyre og en gang den venstre. Jeg barberte ogs deler av hret mitt p hodet en gang. Jeg var syk etter oppmerksomhet, jeg ville at folk skulle se at jeg ikke hadde det bra. Mamma og pappa merket vell ingenting, jeg var mye alene, og gjorde dette kun nr jeg var alene eller fant p unnskyldninger for alt som skjedde. Slik som da jeg brakk armen og jeg sa jeg hadde falt ute med et uhell, det var ikke helt sant. S mamma og pappa begynte lure p om jeg hadde benskjrhet. Jeg var hos utallige leger men ingen fant noe.

Det ret jeg fylte 11 r, ble det absolutt 100 ganger verre. Jeg var fremdeles mye alene, ble ikke alltid invitert i bursdager og jentekvelder. Ofte tenkte jeg at det var noe galt med meg, at jeg skremte bort folk med mten jeg var p. Jeg fikk en lillesster som heter Julia Sofie. Det er jo selvsagt at en nyfdt baby fr mye oppmerksomhet, s jeg fikk fra vre enebarn, et ganske bortskjemt enebarn til f en sster som fikk all oppmerksomhet, flte jeg i hvert fall. Selvskadingen gikk fra verre til verst. Da hadde jeg allerede gtt til psykolog i 2 r, jeg valgte slutte fordi jeg ville klare dette p egenhnd. Jeg har alltid vrt veldig bestemt og det er jeg enda. Jeg var alene etter skolen en dag, trene bare rant og jeg visste ikke hvorfor, jeg var tykk, stygg og ekkel. Jeg var egentlig litt redd for meg selv, for hva jeg kunne finne p. Jeg bare grt, skrek og visste ikke hvor jeg skulle gjre av meg. Jeg husker jeg tenkte p at jeg heller kunne ha vondt et annet sted, da ogs selvskading. Det var alltid bedre ha vondt i et r eller et annet sted p kroppen enn i hjerte, slik jeg hadde p denne tiden. Hvis jeg ikke husker helt feil hadde jeg ikke ripet meg opp med kniv fr jeg ble 11 og et halv. Sommerferien det ret dro mange av de andre vennene mine p hytteturer sammen, mens jeg ikke fikk lov til vre med, det som sret meg mest var at jeg aldri ble spurt. Jeg var mislykket og det er jeg fremdeles.

Det finnes s mange typer selvskading, hvilken type har ikke jeg prvd? Jeg har sltt hode i veggen, jeg har sultet meg selv fordi jeg flte jeg ikke fortjente mat, fordi jeg var feit, jeg har kuttet opp armene mine, beina mine, halsen min, magen. Jeg har prvd ta mitt eget liv tre ganger, hver gang var mislykket, selvsagt. Jeg har ligget i badekaret, prvd drukne meg selv, jeg har prvd kutte pulsen min, jeg har hatt elektriske saker og ting med meg i badekaret for forhpentligvis d av strmmen. Men det verste var da jeg prvde kvele meg selv, jeg husker det veldig godt, flelsen rett fr tauet rundt halsen min strammet seg, det var akkurat som nr man svelger en isbit. Det ble helt kaldt ned igjennom kroppen.

Jeg fler ikke jeg fortjener det jeg har. Jeg har verdens beste kjreste og jeg tuller ikke nr jeg sier verdens beste, han sttter meg nr jeg trenger det, bare det at han er i nrheten gjr at jeg fler meg s mye bedre. Jeg har s drlig samvittighet for alt jeg har pfrt han. Kjre Kristian, jeg elsker deg mer enn alt.

l(ove) johanne





Skriv en ny kommentar


19 Troms

Hei. Jeg er en 19 r gammel jente fra Troms. Jeg har valgt skrive denne blogge mest for meg selv, men ogs for fortelle folk der ut hvordan livet egentlig er. Jeg lever ikke p en rosa sky, langt ifra. Jeg kommer til skrive om livet mitt og min hverdag.

Legg meg til som venn


Widgets



bloglovin


Diverse





Blogger jeg leser



Navn
Navn
Navn


Design laget av


hits